Meg selv og min beste venn
Vi går sammen i skogen. Det er bare oss. Meg selv og min beste venn. Vi ville finne ut hva som skjuler seg under overflaten, som ingen ser, og gikk ut i det ukjente.
Det er midt på natten, og eneste lys er månen. Det er nesten skyfritt på himmelen, og vi går sammen mellom store og små trær. Det er ingen som kan stoppe oss nå, for vi vet selv ikke hvor vi er på vei.
Vi har gått i en times tid, og har kommet oss et ganske langt stykke inn i skogen, og jeg tror ikke noen vil finnes oss, selv ikke om de prøver. Brått kommer en kald ekkel vind over oss, og vi hører noen lyder bak oss. Vi snur oss, og han skriker. Jeg ser ingen ting, og spør om han er skadet, men eneste svar jeg får er:
- Ser du det ikke? sier han med en stemme som ikke menneskeverden kan forstå, men jeg gjør.
Nei svarer jeg, og han tier still. Det er vekk, men jeg tror han kunne se noe, som ikke er innenfor min rekkevidde, Han roer seg ned og begynner å gå. Vi lar det ligge, for jeg vet at han ble redd. En time går, to timer. Igjen kommer den ekle vinden over oss, og nå snur jeg bare jeg meg. Synet får meg nesten til å gå i bakken. Ti meter foran meg, i den kalde snøen, står en hvit kanskje litt grå, nesten usynelig dame. Hun er skadet, og blør fra hele kroppen. Selv om det ikke finnes farger i det jeg ser, så vet jeg at det er blod. Jeg prøver å holde roen, og lukker øynene. To sekunder går, tre, fem. Jeg åpner øynene, og hun er vekk.
Jeg har snudd meg for å se etter han, men han er vekk. Jeg roper hans navn, som ingen kjenner til. Canis, Canis Lupus. Det er latinsk, og betyr ulv. Jeg vet at han hører meg, men vet ikke hvor han er. Jeg løper for å finne han, men han er ikke å se noe sted.
Brått ser jeg en skygge komme ut mellom noen trær, men det er ikke han, det er damen fra i sted.
- Hvem er du? Spør jeg, men jeg forventer ikke noe svar.
- Hvorfor er du her? Spør jeg igjen, men vet ikke om hun kan høre meg. Nå står hun kun en meter fra meg.
- Hjelp meg, sier hun med en skarp, men trist tone.
Vi snakker ikke mer sammen, men jeg skjønner at hun ikke er fra samme sted som meg. Vi går sammen, for å finne han. Det er kaldt, og jeg fryser. Jeg klarer snart ikke gå lenger, men jeg vil ikke stoppe, og det fine, skinnende lyset fra månen, som reflekteres i snøen lokker meg bare lenger og lenger frem.
Det begynner å bli tidlig på morgenkvisten, og vi har enda ikke truffet ham. Min beste venn, som skulle følge meg til evigheten er vekk. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler meg lettet, som om han skulle funnet noe bedre.
Jeg våkner av at det begynner å snø. Kalde våte snøfnugg som legger seg som en maske på mitt ansikt. Jeg setter meg opp, og foran meg ligger min beste venn.
- Hvor var du? Spør jeg
- I din drøm, svarer han
- Drøm, hva snakker du om? Spør jeg enda en gang
- Du har hatt skumle drømmer, om gjenferd, svarer han
Jeg orker ikke snakke mer om noe som aldri har funnet sted, vi reiser oss og går.
Vi går sammen i skogen. Det er bare oss. Meg selv, og min beste venn.
Denne skrev jeg sommeren 2008. Skrev ganske mye frem til sommeren 2008, så jeg tenkte jeg skulle legge ut litt flere tekster fremover:)